DAY 45: typiske mennesker fyller også 60

http://petuniablogg.blogspot.com/2008/10/uteliggeren.html
Vi er typete alle som en, på den ene eller andre måten. Hvordan skulle vi ellers kunne sette hverandre i bås?
- Kan´ke du sjekke leggitimmasjonen a? spurte han. Mannen som sto først i polkøen. Han så ut akkurat som en hvilken som helst annen mann, men han hadde lekne øyne som søkte annerkjennelse hos denne fremmede litt runde mannen på andre siden av kassabenken. -Hm..tja..(..) svarte kassamannen, du har bursdag. Kassamannen lot seg ikke videre imponere av dette. Lot kroppspråket tale sin egen historie om lange dager og lengten å bli ferdig med køen, komme seg hjem, få i seg middag. -Men, se litt nøyere a´. Bursdagsgutten fornemmelig tripper der han står. Uten videre reaksjon eller vilje til å regne ut det regnestykket som viser at mannen fyller 60 ser kassamannen opp.
- Ja. Du får ha gratulerer med dagen da, sier han mutt, avbrutt av nestemann i køen. En dresskledd en. -Vi er faktisk flere her, sier mannen henvendt til kassaapparatet. Noen av oss har det faktisk veldig travelt, har ikke tid til at en skal gratulere Gud og hvermann med dagen, ..- jaja, gratulerer, sier han mest pliktskyldigst henvendt til bursdagsbarnet mens han ser surt på kassamannen. Kassamannen ser nesten lettet ut, og den dresskledde betaler hurtig med kort mens han presser seg forbi jubilanten som er forvist til enden av kassen. Livets glade gutt ser ikke så bekymringsløs ut lenger. Han stotrer - men, jeg fyller jo 60 i dag. Han ser forvirret ut, som om han skammer seg. Står fremdeles med vekslepengene i hendene. Alt han ønsket seg var oppmerksomhet.

Kanskje hadde han brukt morgenen til å øve. Kanskje hadde han sett for seg villige gratulasjoner og klapp på skulderen. Kanskje ikke. (...)Det hører med til historien at jeg står som nestemann i køen. Etter dressen. Og jeg skulle så inderlig ønske at hun hadde gjort mer stas på mannen enn jeg gjorde. At jeg hadde stemt i en "hurrafordeg" eller noe i den størrelsesordenen. Men jeg gjorde ikke det. Jeg gratulerte stillferdig, slik som en gjør i en kø, smilte, og ønsket som resten av køen at den pinlige situasjonen skulle være over. Slik at en igjen kunne få vende tilbake til tilverelsen hvor en slapp å føle noe for ens medmennesker som en ikke kjenner. Heldigvis gikk jubilanten slukøret videre. Videre til sitt, ut av køens synsfelt. Ingen kunne lenger kreve av oss. Og jeg er flau. I etterpåklokskapens navn.  Flau og lei meg. For jeg skulle rakt ut en hånd og gjort det jeg kunne for å gjøre dagen hans bedre. Satt i en sang. gitt han den oppmerksomehten han søkte etter. Istenden gjorde jeg som de andre i køen, lot feigheten og likegyldigheten vinne.

Vi er typete alle som en, og vi setter hverandre i bås. Og kanskje må det være sånn for at vi skal kunne spille de rollene som forventes av oss i livets store skuespill. Men samtidig ikke.Hun har iallefall blitt mer bevisst på å bryte rollemønsterne sine. Skal gå mer ut av karakter, og lage nye karakterer som ingen enda kjenner til. Det skal hun gjøre. Fordi hun kan.

2 comments:

  1. Helt i orden at du låner bilde så lenge du har spurt!! Det passet perfekt til innlegget ditt også!!

    ReplyDelete
  2. Utrolig bra innlegg og godt skrevet:) Uff, føler virkelig med mannen, samtidig som jeg kjenner igjen noe av pinligheten.. Vet ikke om jeg hadde stemt i på bursdagsangen selv, men ville i alle fall gratulert han. Synes folk generelt er litt feige her i Norge. Husker jeg var regelrett deprimert da jeg kom hjem etter en lengre USAtur. Ikke bare fordi livets kjærlighet var igjen på andre siden av Atlanteren, men fordi folk i Norge virker så ufølsomme ovenfor sine medmennesker. Et smil og en kommentar burde være noe flere kostet på seg:) Skulle ønske flere kunne ha gått ut av karakter, som du skriver og heller handle etter hjertet enn hvordan normene sier at man burde oppføre seg!

    ReplyDelete

feel free to comment:)