DAY 97:Noen ganger finnes ikke ordene

Man leter, men likevel er de borte. Utlånt fra håpets bibliotek. Selv om det er forventet at sykepleiere har kjøpt egne og kan ta dem frem når det skulle passe, så er det ikke slik. For ingen eier ordene, vi båre låner dem og noen ganger finnes ikke ordene til utlån


På en helt vanlig dagvakt på et helt vanlig sykehus får en pasient en helt vanlig beskjed.  Kreften har spredd seg. Det finnes ikke mer behandling å gi. Og selv om legen forteller at han ikke vil frata pasienten alt håp, så må han være ærlig - sier han.
-Jeg må være ærlig om at dette går en vei, sier legen, beskyttet fra sannheten i sin hvite legefrakk
-Å  håpe på noe annet vil desverre være å håpe på mirakler, fortsetter han, som for å understreke sannheten.
Det er stille i rommet. Samtlige tilstede har ord til låns de vil ha uhørt, ord de vil returnere, bytte i andre ord. Bytte i ord de kan forstå seg på. Men de ordene er lånt ut til noen andre. Noen andre har fått en fremtid, og menneskene i dette rommet, på dette sykehuset, i møtet med denne sannheten står uten ord. Og det er alltid urettferdig. Det er alltid forferdelig. Og herfra tar samtalen alltid samme rute
-Har dere noen spørsmål jeg kanskje kan forsøke å svare på, spør sykepleieren. Med hodet på skakke, og øynene plantet i pasienten, akkurat slik som hun har lært på sykepleierskolen. Vel vitende om spørsmålet som alltid kommer er umulig å svare på
- Nææ, Hvor lang tid(...) det... det ville være helt umulig og dessuten helt galt av meg å svare på det , svarer legen. For ingen av oss vet jo, fortsetter han, ingen av oss kan jo vite(..) som for å dekke over egen utilstrekkelighet. Som for å forsøke å dekke over de ordene han ikke klarte låne og ergo ikke kan uttale. Med legestemmen sin. Han fortsetter å snakke, med den vennlige stemmen sin. Nå med innøvde ord. Innøvde svar. Som ingen forstår seg på.

Det er ubehagelig. Alltid like ubehagelig. For legen også. Selv den mest garvede doktor blir fattig og redusert til et helt vanlig menneske i møte med døden. Uansett hvor beskyttet han påstår å være bak legeutdannelsen sin. For døden, den er lik for alle den. Som en iboende frykt på en måte. For pasienten, for legen, for sykepleieren, og for de pårørende. Det er urettferdig. Det er forferdelig. Det er ubehagelig og vondt. Det er skummelt og uforstelig. Møtet med døden.

Det er vondt å være vitne til at noen blir fratatt fremtiden sin. At noen blir fratatt håpet-selv om det aldri sies rett ut. For de fleste vil sloss. Kjempe. Fortsette å håpe. Og de fleste venter på ordene som ikke sies. Ordene som ikke finnes. Og unten ord blir håpet blir redusert til blikk. Trøstende ord reduseres til et stryk over ryggen av vante sykepleierhender.
Som i en felles forståelse av at en ikke gir opp. For kanskje nettopp denne gangen vinner håpet.

Noen ganger virker det som om folk flest tror at sykepleiere kan trylle dem frem ord som forsonende elementer når alt annet går i stå. Men vi kan ikke det. Selv om sykepleiere skal være mestre på å kommunisere, forklare, mestre på å gjøre linjene rettere- lettere å forstå, så er det ikke alltid vi klarer. Å forstå. Å gjøre sannheten mer forståelig. For hvordan kan en forstå at livet kan være så urettferdig. Finnes det egentlig rettferdighet i at noen må skoss for livet, mens andre sløser det bort?

En sykehushverdag er fyllt opp av ord. Gode ord om håp og bedring. Vonde ord om sorg og tap. Men kanskje mest av alt fyllt opp av ordene som ikke sies. Ordene man mangler.

2 comments:

  1. Nice post check out his one and make sure you read it, you have been tagged awhile ago.
    http://sivmaria.blogspot.com/2011/05/try-not-to-trip.html?utm_source=feedburner&utm_medium=feed&utm_campaign=Feed%3A+blogspot%2FpjfQo+%28Been+there%2C+done+that.%29

    ReplyDelete
  2. Takk for fin kommentar :) Interessant blogg du har, kult konsept.

    ReplyDelete

feel free to comment:)