DAY 155: det glemte håndlag

de fleste sykepleiere skulle tatt seg en dag ikledt pasientfrykt for å huske viktigheten av håndlaget, omsorgen og nærheten. Det er nemmelig ikke gitt at alle sykepleiere kan
 http://coupdegrace.tumblr.com/post/169753001/yamamoto-masao
- da kan du komme. Damen som kom mot meg i hvitt utenfor dagkirurgisk avdeling strakk ut hånden og presenterte seg. Men ikke med tittel, og ikke bar hun navneskilt. Hadde det ikke vært for den noe påtatte overlegne sykepleierholdningen kunne jeg trodd hun var hjelpepleier. Eller portør. Eller sekretær. Men noe sa meg på en måte at hun var sykepleier. Den bestemte holdningen som vitnet om overarbeid og tretthet av eget yrke kanskje.. måten smilet ikke nådde øynene på?
-Hei, sa jeg, mens jeg hastet etter. Prøvde å holde orden på ben og armer, holde tankene i sjakk. Ikke vær redd, ikke vær redd, ikke vær redd. Mantraen jeg hadde satt på repeat inne i hodet begynnte å hakke i det vi nærmet oss den hvite døra med kodeboks.
-kle av deg alle klærne, trusa også, minus sokkene, hørte jeg den antatte sykepleieren si, som i en døs av følelsen av allerede å bli fratatt kontroll. Ta på deg den her, fortsatte hun. Og legg alle klær i en pose, verdisaker også. Vi tar ikke ansvar for tapte verdisaker. Det virket som om sentningene var innlært. Programert. Gjengitt uten innlevelse eller forståelse for personen fremfor henne. Personen fremfor henne, mennesket fremfor henne, pasienten fremfor henne snudde seg mot veggen i et forsøk på ikke å gi etter for trangen til å snu, komme seg vekk. Bli, sa hun til seg selv. Bli.Dette går bra.

Mens hun kledde av seg egne klær og ikledte seg pasientrollen fortet hun seg. Uten å vite hvorfor fortet hun seg. La klærne i posen, posen i det låsbare skapet på veggen og gav nøkkelen til det hvitkledde påtatte smilet.
- har du røkt? spurte hun. Drukket? Spist?. Hun lekset opp, den antatte søsteren, mens pasienten fremfor henne vurderte å svare ja for å sjekke reaksjonsevnen til motspilleren. Men hun gjorde ikke det. Istedet ristet hun på hodet og holdt hun klokelig munn mens hun fortet seg etter søsteren. Forbi seng etter seg, kun avskilt med enkle forheng som et dårlig skjult forsøk på ivareta innlagtes integritet og personvern.
- Her. På sengen forann henne i det trange avlukket lå det to blå sykehustepper. Et provisorisk nattbord var satt opp fremfor henne og hun la seg. Søster sur var for lengst gått videre.

Det som føltes ut som timer varte antageligvis ikke mer enn minutter.  Hun frøs, men ville ikke be om et ekstra teppe. Ikke visste hun hvordan hun kunne heller. Hun lå på en måte der på nåde. Føltes det som. Ikke vær til bry, sa hun til seg selv, fiklet med teppet mens hun så på klokken. Uten forvarsel sto han der. Den grønnkledde. Hadde hun sovnet likevel?
- Hej, sa han. Jag är narkosläkare och skal ta väl hand om dig. Han var svensk. Mørk og kjekk. Svensk.
- Godt, tenkte hun. Svenskene er bedre enn oss på helse. Flaks at det ikke finnes godt betalte jobber i sverige slik at svenskene blir tvunget til å komme hit å oppgradere norsk helsevesen. Flaks. Hun følte seg brått lettet. Men ikke egentlig fordi mannen var svensk. Mest fordi han så henne kanskje. . Han spurte hvorfor hun var redd uten at hun hadde sagt at hun var det. Han forklarte og tegnet. Satte seg ned. Tok henne i hånden. Gjorde det han var opplært til for å gjøre henne trygg. Så henne i øynene, utøvde det innlærte håndlaget.
- de erfarenheter du har frän före narkos har jag läst inte här varit särskilt goda, sier han. Hur har du upplevt detta själv? Han ser på henne. Ser hele henne. Og mens hun forteller om frykt for ikke å få puste så slipper noe av angsten taket. Hun bestemmer seg for å gjennomføre dette, hun skal gi fra seg all kontroll til denne mannen og tenke at det går bra. Dette går bra, tenker hun og tar haugen med tabletter som er satt frem forann henne. Hun er ikke sikker på hva tablettene egentlig er, men den hvitkledte antatte sykepleieren har satt de der forann henne, så hun tar dem. Og håper på det beste. Håper at det ikke er noe hun reagerer på, negativt. Sjeldent har hun følt seg så liten.

Det er rart at en som er sykepleier selv kan bli så redd. Så liten og så svak. Så spak. Bare fordi en kler av seg egne klær og ikler seg en rolle? Hvem har bestemt at pasientrollen skal spilles sånn?  
Gjør vi en for dårlig jobb, alle sykepleiere, med å ivareta pasientens følelse av kontroll?

- Jeg har sykehusskrekk, tenker hun. Mens hun venter på at det hun nå har funnet ut at er morfin skal kicke inn.
Sykehusskrekk.
Really?
Er det mulig?
Og det er visst det. Til tross for at hun selv daglig setter venefloner og gir medisiner. Til tross for at hun selv er sykepleier og burde vite bedre.
Hvorfor er jeg redd, tenker hun. Hva er det jeg er så himla redd for?
Hun merker ikke at rusen kicker inn, og observerer kun at hun blir trillet inn til grønnkledt rom hvor grønnkledte hjelpere hjelper henne over i en mykere seng. Med varmt teppe. Så tar panikken henne. Hun kjemper imot. Vil ikke. Ber de stoppe. Men svensken er trygg. Sier at "lung nu, det här går bra. Lugn nu. Jäg är här för dig". Han har håndlaget, bokstavelig talt, hvorav hånden hans holder hodet hennes i et fast, trygt grep, mens han hele tiden ser henne inn i øynene. Hun merker det ikke engang. At noen setter inn en veneflon og gir henne medisin som får henne til å sovne. Det hele er over før hun rekker reagere.

Så våkner hun. Blir tatt på av kyndige hender. Blisr snakket til. Gitt medisiner. Sovner igjen. Våkner. Så er hun der. Søster sur. Ødelegger tryggheten og rusen. Drar henne ut av de rosarøde skyene. Og brått er det vondt. Hun er kvalm. Den hvitkledde drar i henne, sier hun må drikke kaffe. Sier kirurgen er klar til å snakke med henne. Og hun hører, men hører ikke. Hører ord om barnløshet og livmor. Om at det er noe som ikke er som det skal.
Hun gråter nå. Brått og ukontrollerbart.
Vet ikke hvorfor.
Klarer ikke samle en tankerekke, og vet dette midt inni alt sammen.
At hun ikke klarer samle tankene. At hun er rusa, og trenger roe seg. Trenger hjelp. Trenger trøst, men klarer ikke å si det. Har ikke kontroll over tankene eller tårene.
Den hvitkledte antatte sykepleieren ser på. Tar ikke på. Trøster ikke. Sier "hysj", antageligvis i en vennelig hensikt, men det oppleves ikke sånn. Hun føler seg i veien, føler hun er en plage som ikke klarer slutte å gråte.  Vante hender trykker vante nummer til god venninne. Kommer sporenstreks. Den hvitkledte har bedt henne ringe mannen sin, men hun vil ikke det, for hun må roe seg først. Må klare å sortere tankene sine først, før hun kan trøste han som vil dette like mye som henne. Hvis hun må. Er det grunn til det? Hun vet ikke. Klarer ikke lage mening av det kirurgen sa. Trenger hjelp til å forstå. Hjelp til å roe seg. Hjelp til å føle seg trygg igjen.
- jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste deg, sier sykepleieren. Så går hun.

Etter en operasjon er du svak. Det hjelper ikke om du er verdens sterkeste til vanlig. Etter en operasjon er du svak og rar og teit og sår. Du er avhengig av gode hender rundt deg. Trygghet. 
Glemmer vi dette som sykepleiere?

Som sykepleier jobber jeg ikke så ofte med nyopererte. Men jeg jobber tidvis med svært syke pasienter som trenger hjelp til å ivareta alle sine behov. Pasienter som ikke kan gå på toalettet selv, pasienter som trenger hjelp til å spise. Som har mottatt vonde beskjeder, som har smerter. Og brått slår det meg. Nærhet. Jeg skal bli flinere til å gi nærhet. Nærhet er viktig. Nærhet er selve kjærnen i håndlaget det er meningen vi skal ha tillært oss. Nærhet og trygghet. Det handler om å se. Om å være der.

- jeg er her, sier venninnen. Hun som kom, så og var roen i urolig sjø. Hun som rettet opp, sorterte tankene. Hun som sa hun var sykepleier og brått fikk den andre sykepleieren til å prøve hardere.
-Jeg er her, sa hun mens hun tok kontrollen. Trøstet, roet, gav drikke og kvalmestillende. Samlet trådene. Pakket sakene, kledde på, hjalp på do. Så tok hun meg med hjem.

De fleste sykepleiere burde tatt seg en dag ikledt pasientfrykt for å huske. Vitkigheten av håndlaget, omsorgen og nærheten. Det er nemmelig ikke gitt at sykepleiere kan

1 comment:

  1. Så nydelig skrevet. Takk for at du deler, blei skikkelig rørt. Stor klem

    ReplyDelete

feel free to comment:)