DAY 174: I tiltaksløshetens tid

lever vi. Vi normenn. Med nisselua så godt trukket ned over øra at vi nermest er døve for både syns- og lydintrykk. Det kan iallefall virke sånn. Har vi det rett og slett for godt her oppe i trygge nord til å bry oss? Har vi blitt late, blinde og tiltaksløse i all vår rikdom?
http://silencesongs.tumblr.com/post/11523560985/this-person-all-of-the-awards
Vi har det godt, vi normenn. Kanskje for godt. Hvis en tenker over det. Vi demonstrerer sjeldent felles mot og tar vi til gatene så tusler vi stille på rekke og rad med kvicklunchen på innerlomma og kakao på termosen. Vi står sjeldent på barrikadene og tar vi turen ut i felles mot, gjør vi det kun dersom det er trygt, dersom det hverken krever tiltak eller mot.
Hvis noen andre går forann går vi andre gjerne bak.
Hvis noen andre gjør jobben, skinner vi gjerne i felleskapets ånd.

"vi var der"
Tok del i felles samhold eller avsky- alt ettersom.
I dagene etter store samlinger leter vi etter egne ansikt i bildereportarsjer. Skryter villig vekk eget engasjement rundt viktige tanker. Som en bekreftelse på at tankene våre er like andres tanker. Vi stiller opp rundt det åpenlagte. Det som ikke krever mulige upopulære standpunkt. Vi finner oss i. Vi holder ut. Vi holder munn - når det kommer til det.
Holder munn om ting vi på bakrommet snakker i høye ordlag om. Der nisselua er avkledd til fordel for øyne som ser og ører som hører. Der snakker vi villig vekk om ting som betyr noe. Men så fort det trygge felleskapet bryter opp kommer lua på igen. Og med den -stillheten og avmaktens egne vilje. Tidligere tanker blir redusert til saga blott.
Det er best å holde munn. Se en annen vei. Ikke risikere egen populæritet.
Skulle noen ta opp kampen har vi jo allerede avklarte meninger om hva tenker om saken. Vi er klare til å danne baktroppene. Hvis noen andre går forann.
For å gå først? Det er ikke for hvermannsen.
En kan bli upopulær i en tid der populæritet betyr mer enn rettferdighet og ekte kampglød.

Hvor ble det av 68´erne?
Den intelektuelle samfunnskritikken uteblir stadig til fordel for fler akademikere som kan mer om mye. Og bra er det. Men. Hvor blir det av felleskapet og engasjementet. Hvor blir det av protestene mot det vi alle så tydelig snakker om at er feil, men som vi med nisselua på i all offentlighet ikke orker bry oss med. Opprop på facebook. En signatur. Det krever ikke store engasjementet, og gir som regel ikke merkbare foradringer. Og hvorfor skulle det?
"Nei til NRK-lisens". " Vin på butikken". " ja til flere hender". Facebook er blitt en ny arena for trygg meningsmåling. Vi deltar uten å delta. Vi mener uten å måtte stå for meningene våre. Det er trygt, det krever minimal innsats og gir minimal vinning. Men vi gjør noe. Tror vi. Og det føles godt.

I tiltaksløshetens tid lever vi. I tiltaksløshetens tid lever jeg. Og jeg er lei av det. Å være for eller imot år etter år uten at det skjer noe. Jeg har gått bak, kanskje jeg burde gå forann. Tørre å gjøre meg upopulær rundt tanker jeg mener betyr noe. Rundt tanker om helsenorge for eksempel. Om helseministre og andre høytstående ledere som etter min mening aldri burde vært tildelt den tilliten de har mottatt fra folk flest. Det blåser på toppen er det fler som sier. Vel, det blåser godt på bunnen også. Mellom senger og stativer i overfylte korridorer. Dag etter dag går jeg der og ser det. Irriterer meg. Finner det uverdig for våre syke. Utrygt i forhold til branninnstruks. Vanskelig i forhold til jobbsituasjon.
Det er på tide å mene. Å gjøre. Å stå for og på.
Noen som er med? Jeg kan gå forann (...) Og når en først snakker om meninger. Vi burde kunne kjøpe vin. I matbutikker. Etter klokka fem. Nrk-lisensen burde vært ansett som tyveri og kongefamilien burde avsettes.
Vel, det var det. Nisselua for henge på plassen i gangen. På tide å bli tydelig.
På tide å forberede seg på en ny vår
Dra gjerne av deg nisselua og motsi meg. Si, eller stå for noe annet. Si det høyt. Tør å stå for egne tanker. La oss tilby tiltak for de som dilter etter. La oss! Sammen!

1 comment:

feel free to comment:)