DAY 176: i ekte prosjektånd

snobbes det ned. Jeg vil tilbake til naturen. Til det som er nært. Til luktene, smakene og sansene.

http://weheartit.com/entry/23364850
I 45 dager har jeg befunnet meg i en tilstand av vantro og sjokk. Er det så lett? Samtidig så kleint å unngå å handle noe nytt. Det er som om jeg har vært syk uten å vite det. Full uten rus. Som om jeg våkner etter en lang og merkelig drøm hvor kjøpmannstandens stadige fristelser har representert lykke på boks. Til salgs i enhver form, i enhver butikk. Når jeg ikke lar meg lure lenger - til å kjøpe ting jeg ikke trenger- da kjenner jeg det. Det er meg igjen liksom. Og naturen . Det som er nært, luktene, smakene og sansene.

Vi blir lurt, igjen og igjen. Til å kjøpe ting vi ikke trenger. Mange lever kun for penger.. Lars Lillo sa det han. Way back.
- lever både natt og dag, i et evig statusjag..For det er status, er det ikke? Å ha det nyeste nye, det fineste fine. Det som vekker wow-faktoren i alle de andre som ikke enda har det du har. Statusen som jager oss rundt på leit etter lettkjøpt lykkerus. Kortvarig lykkerus. De skor seg på det, kjøpmesterne. Reklamebyråene. Når man tenker over det er det meste i livet preget av kjøp og salg. Hvor mange reklamer har du blitt lurt av i dag, om ikke direkte gått ut å handla på impuls, iallefall fått lyst til det?

-reklame, reklame,reklame, reklame. Jeg sier det høyt til meg selv mens jeg kaster villig vekk i søpplekassa for papir. Den står midt mellom postkassa og ytterdøra og blir brukt som flittig rekvisitt i prosjektet over alle prosjekter. -Reklame for mat, reklame for hus, reklame for klær, reklame for fliser, reklame for biler, reklame for dyr, reklame for data og reklame for svømmebasseng.Av alle ting. Det vil ingen ende ta. På en mandag. Jeg har til og med klistra opp et "nei takk til reklameskilt" på kassa til ingen nytte. Reklamen skal tres nedover meg enten jeg vil eller ikke.
Akkurat i det jeg tror jeg har alt, så klarer flittig utformede glansbilder å skape en lengsel i meg. Det kunne jo vært bedre. Alt. Og istedenfor å være fornøyd med det jeg har, lengter jeg etter det jeg kunne ha. Og brått er ikke ting så rosarødt allikevel. Just like that. Og tro ikke at de ikke veit nettopp det, reklamefolka. Kjøpmannsstanden. De vet, og de bruker kunnskapen for alt den er verdt. Og jeg skjønner jo det, ut i fra et økonomisk, salgsmessig standpunkt. Men lell. Kunne de ikke bare respektert at jeg har innett at nok er nok. Sett "nei takk skiltet mitt" og latt det være med det?

I 45 av 90 dager har jeg kasta reklamer både i innboks og søppelboks og aktivt unngått butikker av ymse slag.  Et prosjekt i prosjektet har tatt form og jeg tror jeg er blitt klokere av det.
Jeg kommer garantert til å handle villig vekk inntjente penger med god samvittighet i fremtiden. Men kanskje, kanskje har jeg klart å bli mer bevisst på å kun kjøpe ting jeg trenger.
Fremfor det en vil ha fordi en er reklamisert.
Om ikke annet har jeg iallefall spart masse penger på 90 dager- yeyh!

2 comments:

feel free to comment:)