DAY 177: pasientsikkerhet

Frykt har ingen øvre aldersgrense. Kanskje glemmer vi dette litt for lett. Fordi det er lettest sånn
 http://experiencing-freedom.tumblr.com/post/17737024949 
-det var dårlig gjort. Sier han. Mannen som sitter forann henne. Avkledd, med bleietrusa hengende rundt de spinkle bena. - Det var dårlig gjort at han gjorde det sånn. Mannen ser ned. På sine egne hender. Fikler med en størknet blodflekk på håndbaken. Det har sittet en veneflon der, tenker hun, uten å vite det, men av erfaring vet hun det likevel. Ser det på hullstørrelsen. En blå veneflon. Hun ser på hendene hans. Han ser på hendene sine. Sitter krumbøyd på et opphøyd toalett. Hviler trette albuer mot velanvendte støttehåndtak.
- også spurte de om hva jeg tenkte om kunstig åndedrett, doktoren og sykesøstra sier han stille. Om jeg ville forlenge livet eller dø, fortsetter han. Først som til seg selv. Deretter høyere, mer panisk i stemmen.
- hvordan kan de spørre om noe sånt, sier han. Store tårer faller i dype rynker. Han gråter lydløst, stille. Rett i ryggen nå.Jeg vil jo ikke dø. Mannen som nylig har fått beskjed om alvorlig cansersykdom ser rett på henne. Rett gjennom henne. Med øyne som pluttselig forstår. Så gjemmer han dem i hendene og rister.

For en time siden fortalte mannen smilende om et nærmest knust speil han på underfundigvis hadde reparert med sykehusteip. Det var ikke knust, men ville ha knust dersom han ikke hadde kommet på ideen å teipe speilet innvendig. Mellom speilplatene. Nå sitter han ressursløs. Overtatt. Overlatt. Alene. Selvom han sitter sammen med henne.
Hun har lagt et håndkle over bena hans. For å ivareta integritet. Holder han i hånden nå. Ber han fortelle. Hvis han vil. At hun gjerne vil høre. Vil være her. Og han forteller. Om tapt kjærlighet. Om drømmene som aldri ble noe av. Om savn. Om sykdom og beskjed om kort tid igjen å leve. Om ensomhet. Og om at ingen har tid til å lytte lenger.
-Er du redd, spør hun og får ikke noe svar. Han nikker. Gråter. Stille nå. Nikker og gråter. Gråter og nikker. Vrir hendene rundt hverandre manisk. Og hun reiser seg opp. Lar påtvunget moral om avstand og viktigheten av ikke å bry seg tilhøre lærebøkene. Lar han hvile hodet mot  hennes hvitkledte mage. Og han gjør det. Lener seg mot henne mens hun stryker han over håret som et barn mens hun kjemper mot egne tårer. Hun kjenner han ikke fra før av, vet knapt hva han heter. Hun kjenner hans akutte sykdomsbilde, men lite annet. Likevel. Det spiller ingen rolle. Der og da er det de to mot verden. Slik føler hun det og lar teori være teori og praksisen spille seg ut som den ønsker og vil.

Noen ganger må man bare være menneske

-vil du ha en youghurt, spør hun etterpå. Etter at han har grått seg ferdig og hun har trøstet. Etter at de har snakket sammen om døden og håpet.
-ja takk,veldig gjerne, ved leilihet. Sier han og smiler.

Hun går av vakt og tenker tanker om ensomhet og frykt. Om å møte døden som gammel og hun gruer seg. Tenker at hun håper morgendagens helsevesen er bedre enn dagens. Håper politikerne tar til vett og avsetter dårlige ledere som tar dårlige besluttninger på vegne av de som trenger dem mest. Pasientsikkerhet dreier seg om mer enn en ren seng og riktig helsehjelp til rigktig tid. Pasentsikkerhet handler ikke nødvendigvis om antibiotika, men nærvær. Og tiden til nettopp det.
Sykepleieren tenker at hun skal gjøre mer for de som trenger henne mest, ta seg tid til det, selv om dagen ikke strekker til. Takker stille en pasient i strømmen av pasienter for viktig livslærdom. Frykt har ingen øvre aldersgrense.

2 comments:

  1. Veldig viktig, og ikke minst; fint skrevet. :)

    ReplyDelete
  2. Så sant så sant. Jeg vil aldri glemme den foreleseren som sa til oss at det meste jeg forteller deg i dette semesteret bryter alle gode sykepleiere. Det er en tid og ett sted for alt, helse er ikke sort og hvitt men grått! :)

    ReplyDelete

feel free to comment:)