day 181: en stigmatiserende sannhet


Hvordan hadde du reagert hvis legen din fortalte deg at du var hivpositiv? 
http://crimeninuria.blogspot.no/2009_06_01_archive.html

-som sykepleier burde jeg ha visst mer, tenker jeg i det hun trer nåla inn i den miste åren hun kan finne. Jeg sitter på en kald stol i et kaldt rom med en sykepleier som har møkkete hender.
- jeg jobba med jord i går ser du, sier sykepleieren og smiler til meg. Som om hun ser at jeg reagerer på jordoppsamlingene i rynkene, under neglene og i selve håndflata. Jeg smiler tilbake, men tenker at hun gjerne kunne brukt hansker. Jeg prøver å ikke bry meg om manglende hansker og møkkete rynker, men angrer på egen feighet i det hun ikke følger normal prosedyre for nedspritning før stikking heller. Jeg er feig. Tør ikke be henne kle hendene i hvitt. Tør ikke be henne sprite huden min. Angrer på egen feighet i det rødt blod rykker til ned i oppmerkede glass. Blir uvel av tanken på at hun er møkkete. Jord eller ikke. Dama har møkkete hender med gudveit hvilke bakterierstammer voksende. Og hun har nettopp trykket fingrene sine inn i håndbaken min før hun fører nåla gjennom møkka og inn i blodet mitt.
-Herregud, du har ikke hiv eller hepatitt, sier jeg til meg selv. Inne i hodet mitt. Tenker tankene, former ordene, repiterer til grensen for kjedsomhet. Om jeg har noe som helst så er det vel sepsis av jorden tenker jeg, mens jeg rister på hodet av egen hypokonderi. Smiler til sykepleiern mens jeg betaler. Tenker at jeg aldri kommer til å ta fler blodprøver der. Never ever. Aldri i verden. Barn eller ikke barn.

En uke blir til to. Kjæresten har også testa seg. På et annet kontor vel å merke. Man må nemlig testes,  begge to, for hepatitt og hiv før man i det hele tatt blir tatt inn til Rikshospitalet for videre oppfølgning. For barnløshet, infertilitet, problemer med å bli gravid.
-det er nok best at jeg henviser dere videre, sier legen. Han sier det sikkert hver dag, tenker jeg. - Okai. Jeg får meg ikke til å si noe mer. Alle spørsmålene jeg hadde blir borte i det det går opp for meg at vi har kommet dit. Dit jeg for et år siden ikke trodde vi trengte komme. Vi er der nå, og sannheten slår ned i meg.
- men dere må selvfølgelig teste negativt for hiv og hepatitt først, forsetter legen. Som om det er en selvfølge at jeg vet at vi ikke vil få hjelp med å bli gravide dersom vi tester positivt. Som om jeg automatisk burde forstått dette. Du kan ta testene omgående, sier han i det han bokstavelig talt sender meg ut døren.Mannen din kan testes senere. Så sender jeg papirene når alt er i orden.

Telefonen ringer torsdag klokken halv fire. Omtrent to uker etter at mannen ble testet av handskekledde, rene vante sykepleierhender. Displayet lyser mot meg. "gynekologen din". Før jeg svarer raser tusner av tanker gjennom hodet.
-herregud, hvorfor ringer han? kommer han til å be oss komme til samtale? har vi testet positivt? Kjære vene, leger ringer da aldri på telefonen, gjør de? herregud, hva nå....?
Magen vrir seg i det jeg tusler inn på undersøkelsesrommet på jobben. Jeg har nettopp snakket med en pasient om vanskelige avgjørelser som må tas, akkurat gått fra min egen lege som jeg kjenner og stoler på.
- hallo?.. svarer jeg prøvende, som om selve halloet vil avgjøre samtalens vending. Legen jobber formoderlig på akkord og lirer av seg ord etter ord mens alt jeg lurer på er prøvesvarene, tenker at dersom dette er å gå rundt grøten i et eller annet lavmælt forsøk på å unngå keitete vendinger så gjør han en god jobb. Også kommer de. Ordene jeg ikke tør be om.
-Prøvene var negative, sier han. Så nå sender jeg alt av papirer videre.

Jeg skjelver lett av lettelse. Innser at jeg egentlig uten å ha forstått det har gått rundt og tenkt tanker om tenk-om-atte-dersom-atte-herregud. Så dum det går ann å bli. Jeg vet jo at jeg ikke ville testet positivt, vet jo det, men har likevel gått rundt med halvveis noia for svarene. Og i det jeg tenker dette tenker jeg tanker om stigmatisering. Som sykepleier vet jeg at de aller fleste lever fullverdige liv med både hiv og hepatitt i Norge anno 2012. Jeg tenkte egentlig ikke i min redsel før prøvesvar tanker om mulig sykdom og sykdomsbilde. Jeg lurte på hva folk ville tenkt og sagt. Bak ryggen min. Og vår. For dersom en av oss hadde vært positive så hadde begge levd med sykdommen. Også innser jeg at jeg ikke vet nok. Om hiv.
Setter meg ned for å lese. Lærer. Bruker nettsidene til "hiv i norge"atkivt. Og blir mer bevisst. På stigmatisering og at tidligere tenkte sannheter ikke er sanne.
Hiv er ikke nødvendigvis en sydom som tar liv. Men stigmatisering gjør.

No comments:

Post a Comment

feel free to comment:)