DAY 183: å være eller ikke være. Det er spørsmålet

Har du tatt stilling til hvordan du ønsker å bli behandlet dersom du ikke lenger er i stand til å gi utrykk for dine egne ønsker?  Ikke? Kanskje du burde gjøre nettopp det. 
 http://l-eh.deviantart.com/art/time-is-running-out-208329813 
Som sykepleier nikker jeg forståelsesfullt når pårørende ønsker å forlenge livet til døende familiemedlemmer..Som menneske forstår jeg at det er det vanskelig, nesten umulig å være den som våger å si at nok er nok. Jeg forstår at å stoppe aktiv behandling kan føles som et svik ovenfor den syke når den syke ikke lenger er istand til å gjøre rede for egne ønsker.
Ingen ønsker å komme i en situasjon der en aktivt må forholde seg til å være herre over andres liv eller død. Allikevel skulle jeg ønske at flere turte nettopp dette. Å ta ansvar. Å si at nok er nok.
Som datter kan jeg lett sette meg inn i at sorgen over å la mor få slippe kan kjennes for stor å bære. At byrden blir for stor. Til og med når døden er forventet etter lang tids sykdom kommer den for brått på. Vi er  aldri forberedt. Fordi vi ikke vet hva den innebærer? Vi orker ikke tanken på. Og utsetter å tenke. Altfor ofte. I det lengste. For lenge. Når døden kommer er den ukjent,  og like brått som den melder sin ankomst kommer ubesvarte spørsmål diltende etter. Hva var det mor egentlig ville? Ønsket hun å bli holdt kunstig i live? Hvor lenge? Hvor mye tåler mor?

Hva ønsker du?
Etter at organdonasjon fikk velfortjent og viktig oppmerksomhet gjennom diverse tv-programmer og etter at det ble ukult å ikke ha donormerke på iphonen har flere tatt standpunkt. Til hvordan en ønsker å møte egen død. Iallefall hvis en dør ung, brått og uten mellomlegget. Og bra er det. Flott. Fantastisk. Det er kanskje morbid og trist å si det, høyt. men vi trenger stadig flere donorer. I  tråd med stadig bedre medisner og livsforlengende behandling trenger vi flere donorer. Og bra er det. At de som tidligere ikke hadde en fremtid med donororgan kan møte livet som friske og hele menensker. Det er bra. Det er legevitenskap og skattepenger vel anvendt. Lykkelige historier. Men hva om historien er annerledes. At du ikke kommer døden i møte brått og uventet. Men ventet, forventet og utprøvd behandlet i det lengste. Hva om du blir uhelbredelig syk og vet det. Vet at det bare finnes en tenkelig utgang. Vil du fremdeles holde på håpet. Behandles. Holdes liv i. Snus og vendes. Stikkes og holdes, tømnmes og fylles mens du stadig glir lenger og lenger vekk fra det som kan kalles et verdig liv?
Har du tatt stilling til det?
Våger du å snakke om døden? med en du er glad i. Med en av dine nærmeste. Og med det kanskje også klare å få klarhet i hva dine nærmeste ønsker dersom dere engang befinner dere i grenseland på en nattevakt omgitt av sykepleiere som ønsker vel?
Jeg utfordrer til duell. Ta mulig fremtidig sorg på alvor. Våg å snakke om døden med noen du er glad i. Våg å ta stilling til vanskelige spørsmål sammen. Da blir døden mindre skummel og med det også verdig på en annen måte. Den kan møtes med verdighet, ikke uvitenhet og panikk. En kan lindre fremfor behandle. Legge fokus der.

Som sykepleier gjør det jeg får beskjed om å gjøre. Fordi jeg er lovpålagt og fordi det står noen over meg i hiarkiet som forteller meg hvordan jeg skal møte død og smerte.
Som sykepleier gjør jeg som forventet.
Som menneske stritter kreftene i mot. Stadig oftere. Ikke fordi jeg ikke ønsker å være snill eller god. Ikke fordi jeg ikke har respekt for livet eller de jeg er med å behandler. Kanskje nettopp derfor. Fordi jeg oftere og oftere må stille meg spørsmålstegn ved hvor menenskeverdet blir av i den stadige utsettelsen av døden.
Ta stilling. Og snakk med mormor, Eller oldearfar. Kanskje har de et langt mer avklart forhold til døden og egne ønsker enn det en skulle tro.
Våg.
Kanskje er det det viktigste du noengang gjør for deg selv.

No comments:

Post a Comment

feel free to comment:)