DAY 195: hyshhh...


hvorfor det egentlig? 

-er det noen her som har opplevd seksuell vold, spurte foredragsholderen. Rett etter han hadde spurt om det var noen som hadde opplevd andre former for fysisk eller psyksik vold på arbeidsplassen.  Midt i kurset for omlag 80 sykepleiere og omtrent en times tid etter at pratmakeren forann i salen hadde liret av seg spørsmålet slo det meg. Hva om noen hadde tatt mot til seg og svart " her- jeg har"...? - opplevd det. Seksuell vold. Hva om noen hadde rukket opp hånden og villig delt av sin opplevelse av seksuell trakassering. Typ.  Eller for å trekke det langt, fortalt i plenum at hun eller han var blitt voldtatt.  Tatt med makt. Seksuellt trakassert av verste sort. På arbeidsplassen. Hvordan hadde salen da reagert....? og hadde vi reagert annerledes dersom det som ble delt handlet om verbal trakassering eller blind vold? "Kun" av typen slag eller spark. Ville salen da blitt like stille..?  Jeg tror ikke det.
Jeg tror fremdeles det er slik, desverre -at det til og med i en sal full av helsearbeidere ville blitt tyst dersom noen hadde tatt ordet og snakket ut. Om det som ikke vanligvis snakkes om.
Jeg tror også, desverre, at det fremdeles er slik at seksuell vold er tabubelagt, mer sensasjonspreget
( går det ann å si det?) - enn annen vold.
Hvorfor skulle det ellers være slik at det er mer naturlig å ikke ville dele opplevelser der en blir seksuellt trakkasert enn opplevelsen bak en brukket kjeve

Verden er full av tabuer.
Tabuer som oppfordrer til hemmeligheter. Som hånd i handske vandrer de. Som skygger av allmenne sannheter i verdenshistorien. For det har alltid vært sånn, har det ikke. At noen ting skal ties ihjel. Og det som ties ihjel, ikke snakkes om bærer etterhvert skammens drakt og blir vanskelig, eller umulig å vedkjenne seg?
Det er fjernt, egentlig. At vi er så opptat av å skjule personlige opplevelser for de rundt oss. Og spesiellt når opplevelsene vi går rundt og skjuler er uforskyldt. Det finnes så mye å holde hemmelig. Og av en eller annen grunn virker det som om vi er mest opptatt av å skjule er tingene som gjøres med oss. Eller mot oss. Ting vi ikke har kontroll over. Og verre blir det om det som gjøres mot oss gjøres av noen vi allerede har en relasjon til, er det ikke sånn? At dersom en kjenner den som utfører volden så har en på en eller annen måte i tillegg til å måtte handskes med voldens traumer også påtatt seg skammen over at dette kunne gjøres av noen en kjenner..

Hvorfor er det sånn egentlig... ? at vi har behov for å holde enkelte ting hemmelig, mens andre ting er ok å dele. Både i det private og i det offentlige rom. Jeg som sykepleier hadde ikke hatt problemer med å fortelle om en arm brukket av en utagerende pasient på jobb. Antageligvis ville jeg fått sympati, spørsmål og medfølelse. Ingen ville snudd seg vekk, Ingen ville spurt hva jeg hadde hatt på meg. Om oppførselen min på noen som helst måte kunne være delskyldig i resultatet av møte mellom meg sterkere pasient.
Både som privatperson og sykepleier hadde jeg kunne møtt spørsmål og velmente ønsker om god bedring med hevet hode.
Men.
Jeg ville ikke ha fortalt resten av historien dersom fortsettelsen på visa var at pasienten etter å ha brukket armen min hadde lagt meg i bakken, hvisket obskøne ord i øret mitt og berørt meg upassende.
Jeg ville ikke delt det.
Ikke i plenum.
Ikke på nett.
Og jeg deler nesten alt.
Jeg ville skammet meg. Uten å skjønne hvorfor.
Hvorfor ville jeg ha hatt et behov for å holde akkurat dette hemmelig?

Flyttes grenense? Jeg tror det. Jeg tror vi deler langt mer i dag enn det vi tidligere har gjort. Jeg tror vi stadig bryter tabuer og at stadig flere av de valgene vi menensker gjør både bevisst og ubevisst kan deles med flere oftere enn før. Og jeg tror det er en god ting. At vi tør dele. At vi på den måten menneskeliggjør valg som tidligere ikke ble sett på som aksepterte handlinger eller holdninger.
Jeg tror vi med tiden ved å dele blir mer bevisste på hvor like vi egentlig er. Som mennesker. Med følelser.
Alle har historier.
Alle har hemmeligheter.
Og jeg applauderer de som tør dele det som av tabu blir holdt hememlig. Jeg applauderer de som hjelper til å bryte ned tabuene.

Kanskje trenger ikke hemmelighetene være så hemmemlige lenger?
Det er bare livet. Du er herved utfordret- del en hemmelighet i dag! Med noen du er trygg på, noen du kjenner, eller en fremmed. Kanskje blir du overrasket over reaksjonen






4 comments:

  1. Genialt vennen!!! Er så enig med deg. Malplassert skyldfølelse er nok hovedgrunnen til dette er tabubelagt. Jeg har delt min store hemmelighet med blant annet deg og bloggen min i forrige uke. Liten inspirasjon til deg kanskje ;-)

    Stå på - stolt av deg!!!!

    ReplyDelete
    Replies
    1. know you did, kjære Renate Høiholt. Ble inspirert av deg til å skrive:*)

      Delete
  2. Bra skrevet! Man viker ofte unna i situasjoner man er ukomfortabel, desverre. Både som helsearbeider og privatperson. Tabuer og grenser flyttes ofte, og det synes jeg er bra! :) Jeg lurer og på hva salen hadde gjort om noen sa ja! :)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Hei der Milla. Tusen takk for kommentar, og ja, jeg er helt enig. Vi viker ofte unna i ukomfortable situasjoner, både i yrkessammenheng og som privatpersoner virker det som når ting blir for gæli... Og jeg og lurer på hvordan salen hadde sett ut dersom noen hadde delt. Greia er, at blant blant 80 sykepleiere, hvorav flertallet er kvinner antar jeg at flere har opplevd seksuell trakassering- i verste fall vold. Statistisk sett typ. Lurer på om noen satt å bet seg i tunga...

      Delete

feel free to comment:)