198: helsearbeider - hysj!

Du skal ikke snakke om kritikkverdige forhold i forum der du kan bli hørt. Du har taushetsplikt. ...Eller har du misforstått?

http://imsorrydear.tumblr.com/page/7



Se for deg at du er syk. Alvorlig syk. Du har smerter. Du er kvalm.
Du er sliten, liten og ulykkelig.
Du har korridorplass på et av landets største sykehus og tenker tanker du ønsker kunne jages tilbake til marerittet de kom fra.
Du er alene, men omgitt av fremmede i en krigssone blottet for mulighet til retrett.
Du hører alt, ser alt.
Føler medpasienters frykt, irritasjon, lettelse, glede og sorg legge seg som en hinne over egne følelser i det landskapet du nå ufrivillig er blitt en del av.

Du vet at sykdommen din er blitt allemannseie.
Du er ikke lenger en privatperson. Du er pasient. Et nummer i køen.

De hvitkledde rundt deg er høflige. Vennlige. Opptatte. Du ser det. Du skjønner det. Du er ikke dum.  Du velger å stole på at komptansen er der og at alle forsøker å gjøre sitt beste i det sprøyter sprøytes, tester testes og hender og budsjett holdes i sjakk. 
De hvitkledde unnskylder korridorplassen og sier du kan dele toalett med damen på rommet til venstre. Fint. Helt greit, hadde det ikke vært for at du har diare og ikke rekker frem.

Hadde det ikke vært for at du var så sliten skulle du ringt aftenposten, eller VG eller TV2,  tenker du, mens du trekker skjermbrettet litt nærmere fornedrelsen. Pasientombudet, kanskje?... eller Nrk
Du vet at dette er fullstendig galt.
Det må da være fullstendig galt, tenker du. Uverdig i et av verdens rikeste land.
For du vet jo at pengene er der.
De hadde vært der om Stoltenberg ble syk. Eller helseministeren. Eller Kongen.
Men du orker ikke engasjere deg. Ikke nå, selv om du er ung og talefør. Du lar urett være urett og håper at noen andre tar kampen.
Det blir med tanken.

En tankevekker.
Se for deg at du jobber som sykepleier på et av landets største sykehus.
Du har gjort det en stund, men ikke lenge nok til at systemet har knekt deg. Helt. Enda.
Du husker fremdeles det du har lært om menneskelighet og har store problemer med å godta at helsenorge stadig rokker ved din yrkesstothet.
Du klarer ikke enda å godta at du daglig må gå på akkord med de vediene du en gang satte så høyt.
Stolt, sterk og modig, tenkte du når du begynte.
Sånn vil jeg fremstå.
Men så blir det ikke slik. 
For på et eller annet tidspunkt mellom korridorpasienter og påtvungen taushetsplikt skjer det noe med deg.
Du begynner å gi opp.
Litt etter litt forsvinner troen på at du kan gjøre en forskjell.
Stopper du ikke opp, tenker du deg ikke om... står du ikke opp for det du mener er rett -  vil den styrken du trodde du hadde litt etter litt bli byttet ut med likegyldighet overfor kritikkverdige forhold.

Du vet du burde gjøre noe, men vet ikke hva.

Du har sendt avviksmeldinger på avviksmeldinger. Snakket med nærmeste leder, liret av deg bekymringer til tillitsvalgt. Du gjort det du kan, tenker du.
Eller har du?

Hadde det ikke vært for at du var så sliten og motløs skulle du ringt aftenposten, eller VG eller TV2. NRK,  Pasientombudet, kanskje.
For du føler at dette er fullstendig galt. Du vet at dette er fullstendig galt.
Uverdig i et av verdens rikeste land.
Men du orker ikke. Ikke nå, selv om du er ung og talefør.
Du lar urett være urett og håper at noen andre tar kampen.

Skal du mene, må du stå for det du mener. Stolt og sterk i stormen.  Du må være villig til å satse alt.
 
 
Hysj.
Kan det være så enkelt. At vi som helsearbeidere faktisk gjemmer oss bak taushetsplikten mens vi villig ser en annen vei for å slippe å plassere lojaliteten der den burde ligge.
Har vi i taushet misforstått lojalitetsbegrepet?
Er vi tause av frykt for å bli utsatt, oppsagt, utstøtt og misforstått, eller er det slik at vi virkelig føler lojalitet overfor en arbeidsgiver som for mange av oss fremstår som utydelig og uforståelig.
Gjemmer vi oss bak retten til å tie slik at vi slipper å snakke?
Kan det være så simpelt..Eller har vi misforstått?

Kanskje er det simpelt nok sånn at mange av oss faktisk ønsker å forstå taushetsplikten på den måten. For å slippe å handle. For å slippe å ta standpunkt mens vi venter på at noen andre tar den kampen vi alle burde ta.
Noe er det. Som gjør at vi som helsearbeidere ikke står frem med historiene om overbelegg og underbemanning. Nestenhendelser og nedhysjede hendelser.  Fornedrelse, avmakt og urettferdighet.
Noe gjør at vi ikke står frem med de historiene vi alle bærer på. Ansiktsløse historier. Historier som på ingen måte ville berøre selv de ytterste lag av hva taushetsplikten dreier seg om.
Historiene som burde vært fortalt forblir tause vitner i en debatt der kun ledelsen av helsenorge blir hørt. For vi som jobber på gulvet, vi skal ikke si noe. Vi har jo taushetsplikt, lojalitetsplikt. Overfor arbeidsgiver. Var det? Eller har vi misforstått. Er det ikke i bunn og grunn sånn at vi som helsearbeidere burde snakke våre pasienters sak, beskytte våre pasietner mot det vi mener er urett.. Hvem skal ellers gjøre det.. Er det ikke hos pasienten vår lojalitet bør ligge, uansett forhold til ledelse og stat?

Nå.
Det burde skje noe nå. Vi burde stå sammen og si ifra nå. Som helsearbeidere. At nok er nok.
En på korridor er en for mye.
Dødsfall på grunn av underbemanning er ikke greit.
Feilmedisinering er aldri ok.
I et av verdens rikeste land er det ikke greit at pasienter blir behandlet som om de er i veien for det som uten dem kunne vært et perfekt helsevesen.
Pasientene er her. Det er derfor vi er her. Og vi burde sparke oppover. Vi som er nederst. Vi som har virke i nærheten av pasientens virkelighet.
Vi burde si ifra.
Kanskje også gjennom andre kanaler enn de vi hittils har benyttet oss av. For de fungerer ikke. Åpenlyst. Bekymringsmeldinger og pjatt. Tull. Fra ende til annen.

Jeg tror vi har misforstått taushetsplikten. Jeg tror vi har plikt til å si ifra.


Hva tror du?


4 comments:

  1. You're so cute! Thanks for your comments, It's nice to meet a fellow nurse from Norway! :)

    ReplyDelete
  2. Riktig..da har du forstått essensen i det å være spl. Vi lærte jo på skolen at vi skal være pasientens advokat når det gjelder..både på positivt og negativt.. Men de som idag er våre sjefer kan virke som de har glemt det...eller de har kanskje ikke gjort det, men sjefen over dem må handle slik sjefen over der igjen krever..og det er ikke for pasientens beste, men økonomien..og isåaltfor mange år har vi tiet, og vi kan lese om ansatte som mister jobben fordi de varsler,men jeg tror det er iferd med å snu...spes i Ahus sitt tilfelle når splforbundet idag legger ut lenken idag om spl som beordres til jobb syke og el berusede..At de har gjort det nå endelig er jeg glad for..Vi burde være flinkere til å tørre å stå frem. Og ja, mister vi jobben, da får man stå frem om det og..Jeg jobber alltid utifrå at pasienten foran meg kan være en av mine nærmeste..Sykehusdrift er idag like korrupt som politikerne er..alt er " vennetjenester", og handler om økonomi..André land ler av Norge fordi ministerene bytter jobb fra en dag til en annen...og det livsviktige jobber..f.ex hvordan kan vår helseminister bli helseminister etter å ha vært utenriksminister ETC ETC..jeg kan ikke få en jobb som ortoped...så alt er politisk, og idag er alle ministrene AP styrt fordi AP er det største partiet i Norge.. Og AP ville aldri latt en fra Høyre bli Forsvarsminister eller helseminister selv med bedre kompetanse..det er et politisk spill som vil endre seg om valget gir et annet parti makten...Så helse idag er ikke for pasienten, men for økonomien..det er bare å se dobbeltmoralen der staten ber oss slutte å røyke fordi røyken tar liv, samtidig er det jo røyken som gir staten mest penger i Norge, og på en lungeavd hadde det jo ikke vært pasienter nærmest om det ikke var solgt disse varene..og sykehusene tjener jo på hver pasient..de som sitter på toppen bryr seg lite om den som lider og eller pårørende som mister noe fordi staten selger og tjener penger på disse varene..Alt er dobbeltmoral...og penger..og jeg tror at dersom vi spl ikke tør å stå frem, så vil jo staten aldri bevilge sykehusene mere penger, og det vil aldri bli noe bedre i vår sektor...Vi må våge, og vi må gjøre det, ikke bare for vår egen helses skyld, men også for pasienten som er den som lider...og endelig tør legene stå frem...

    ReplyDelete
  3. Flott innlegg, deles på FB og Twitter!

    ReplyDelete

feel free to comment:)