DAY 204: den sterkestes rett

til å overleve er ikke nødvenidgvis en god ting. Og blir kanskje forbyttet tankemessig med den rikestes rett? Kan det være sånn at vi hadde hatt godt av å bli hakket svakere vi nordmenn, hatt godt av å gå på en økonomisk smell. For å overleve? Ærlig talt.

Som en tjuvradd sitter jeg her. På deilige nyoppdagede COCOA cafe, i min egen lille bås- omgitt av folk som snakker om personlige ting uten å tenke over lytterskare i umiddelbar nærhet. Jeg drikker noe som antagelig vis må være tidenes diggeste kakao- med noe jeg har en svak fornemmelse av at er  er importert økologisk chilli. Det kler i så fall inventaret. Deilig. Smaken er fantastisk!
Jeg er mett, varm, har hele klær og har allerede mentalt vært en tur innom polet. Bestemt meg for ukens tre-liter som jeg på ingen måte har trengt spare penger til. Jeg har ny bil, ny leilighet, nytt abonnement på påde spotify og netflix og er iferd med å skaffe nytt medlemskap på nytt treningssenter.
Og jeg klager som folk flest. Trivelt sett.
Over bensinprisene,  sykehuskøene, parkeringsautomatene, avgiftene, politikerne og og på mangel av oppdragelse i skolen og i barnehagene.
Jeg sitter på beste løkka på en gudegitt fridag fra min faste stilling som sykepleier. Jeg har god tid, vi har mange fridager. Regulert arbeidstid er et gode jeg tar for gitt.
Jeg har det godt. Kanskje for godt, slår det meg i det jeg bestiller Te med stor T. Mynte, servert i dyp kopp.

Jeg lytter observant mens jeg nyter stemingen som skifter fra daglys til kveldsmys. Ikke fordi jeg ønsker å snoke, men fordi tenåringsjentene på bordet ved siden av snakker med en sånn intensitet at det er umulig å ikke legge merke til hvinene. Samtaleemnene vifter i vinden raskere enn rødvinsfulle bananfluer på jakt etter mål og mening og brått- der er det. Det som fikk meg til å bevege meg fra smålig voksen-irritert til meget samfunnsmessig-interresert.
Karrierepraten.
17-åringene bokstavelig talt, og volummessig, overgår  hverandre i drømmer og mareritt workwise. Gucci øsker å bli flyvertinne, eller lege i afrika ( nettopp!) mens palestinaskjerfet ser for seg yrke i retning av butikkmedarbeider på HM eller som servitør på en av byens hottere cafeer. Begge er enige om at "gæmliser er lættis" og at det er helt uakseptabelt å ta seg deltidsjobb på sykehjem, barnehage, matbtikk av alle slag, kiosk, vaskeri og skole. De trenger jo egentlig ikke jobbe i det hele tatt, kommer de unisont frem til etter å ha snakket om cv oppsett og om det funker å lyve til seg erfaring.
- Det er jo ikke noe problem,  sier Gucci. Parentza har insett at de må betale for alt jeg trenger uansett mens jeg bor hjemme, fortsetter hun. Etterfulgt av noe som ikke kan oppleves som annet enn rå tenåringslatter over virkelighetes tilfeldige sjansespill hvor de begge er vinnere. Uten å ha satset, uten på noen måte å ha gjort seg fortjent til luksusen det er å kunne nyte byens diggeste kakao i smakfulle omgivelser, tørre, varme og mette.
Palestinasjerfet er høylydt enig i alt Gucci lirer av seg. Slår seg på låret over en vits en av dem har fått på mobilen. Nyeste på markedet antar jeg.

Den sterkestes rett til å overleve er ikke nødvenidgvis en god ting. Jeg tror normenn flest ville vært tjent med å gå på en økonomisk smell, iallefall for å sikre slekt og slekters gang. Sang. Det er noe helt ustemt med dagens samfunn. Kanskje vi må stemmes om?
https://www.facebook.com/photo.php?fbid=353494438076568&set=a.18572...


4 comments:

  1. Om vi ikke behøver å gå på en smell, så behøver vi hvert fall bli flinkere til å sette pris på det vi har!!!
    Kos deg med kakao, te, ny bil, ny leilighet og nye abonnement!!! Du fortjener det BESTE!!

    Glad i deg vennen :-D

    ReplyDelete
    Replies
    1. deg og vennen:) du er super! gleder meg til å ta deg med på diggeste kakaotrippen ever!:) R

      Delete
  2. Replies
    1. tusen takk for hyggelig kommentar Agny:)

      Delete

feel free to comment:)