day 214: standhaftig soldatinne søker ...

Julefred. Våpenhvile. Sender en stille bønn om at tilbudsmaskinene snart går tom for ammo og at neonysene snart er strømfrie. Ro. Standheftig soldatinne søker ro og julefred.
http://naiialovesdomo.tumblr.com/post/37815460365

Vi gav hverandre et desemberløfte kjæresten og jeg. I begynnelsen av desember. Skulle ikke kjøpe ting vi ikke trengte og være bevisste i valg av julegaver i år.  Og det har holdt, så langt-men det begynner å bli vanskelig. Å holde ut, å være klok. Det føles som om markedskreftene bokstavelig talt trekker i trådene som beveger en fremover i det en forsøker ta seg gjennom byen. Umerkelig blir en dratt inn i butikk etter butikk, og standhaftigheten settes stadig på prøve. Du tråkker feil, faller, men reiser deg igjen. Hvorfor er det så lett å la seg styre? Hvorfor er det så vanskelig å velge en annen vei.

I følge nettavisen.no forventes det at hver av oss i gjennomsnitt kommer til å bruke omlag 7000 kroner på julegaver i år. Noen aviser rapporterer dette tallet som høyere, andre som lavere. Men det enes om at tallet ligger på gjennomsnittelig 7000 kroner.  Det er veldig, veldig mange kroner... Som  antageligvis kunne vært brukt på veldig mange, kanskje mer givende ting.
Tenk tilbake. Hva fikk du til jul i fjor? Kan du huske alle gavene? For det er nemelig slik at de fleste av oss får flere enn en. Jeg husker ikke hva jeg fikk... Jeg husker hva jeg fikk av kjæresten, av mamma og pappa, og av broder´n..  men av resten...Nope. Gått i glemmeboka. Og jeg tror ikke jeg er noe unntak.  Jeg tror de fleste av oss har problemer med å huske fra år til år.. og det er nettopp det. Er det da noen vits? Eller er det sånn at øyeblikksopplevelsene skal tas vare på for enhver pris? Er det sånn at vi skal bruke de berømte 7000 kronene for å gi hverandre gaver vi antageligvis ikke trenger eller ikke husker?

Jeg tok meg en snakk med mamma. Mamma husker alt. Mamma legger sjelen sin i å kjøpe gode julegaver. Hun bruker lett 7000 kroner for å si det sånn. Og hun gleder seg over det, gleder seg over å kunne gi bort hver eneste en. Så jeg vet ikke jeg. Hva jeg prøver å si, hvor jeg står. Jeg er bare lei, tror jeg. Av styret. Av å føle at jeg må. Kjøpe gaver.

hva tenker du? Synes du det er verdt det?

1 comment:

  1. Jeg har satt en makssum til hver person, men tilsammen blir det tilslutt en del, hehe...

    ReplyDelete

feel free to comment:)