DAY 213: ta standpunkt

Se for deg en eldre mann som krabber mot toalettet. Naken, kun iført bleie.
Lårene hans har gammelmannsheng, ryggen er krum og hodet bøyd. Ville du lagt ut dette bildet på facebook?

Dette bildet ligger på facebook. Rettelse; lå på facebook. Det er blitt fjernet. Flott! Eller er det? Kan det faktisk være sånn at vi trenger disse brutale virkelighetsoppdateringene i form av bilder for å gidde ta standpunkt? Gidde å føle noe (...) Noe som helst. Har vi i all vår rikdom og mangel på motgang blitt så følelsesmessig avstumpa at vi ikke lenger klarer danne oss et bilde av urett uten at det blåses opp mot oss i naturtro farger og linjer? Kanskje er det sånn, jeg tror kanskje det er sånn. At vi trenger de brutale bildene for å reagere i strømmen av intrykk som kontinuerlig blafrer mot oss.  Men. Det finnes en hårfin linje. Mellom det som er greit og ugreit. Og jeg vet den stadig brytes. Når sier vi stopp?
Jeg er for foto. For all del. Jeg vet at bilder taler usagte ord. Forteller historier det ellers kan være vanskelig å formidle. Snakker alle språk, rører noe i oss, noe menenskelig, noe vi kan enes om. Bilder har makt, stor makt. Og godt er det. Hipp hipp for flinke fotografer som tar bilder med hjerte og sjel- gjennomtenkte bilder- øyeblikksbilder- bilder som er vurdert og tatt standpunkt til før de postes på verdenskartet. Men fotografene er i undertall i dagens overflod av kameraer og skuelystne. Har du ikke et kamera med deg til enhver tid i dagens samfunn er du unntaket som bekrefter regelen. For folk flest har. Flere. Og det å knipse virkeligheten virker for mange til å være viktigere enn å leve i den. Har du ikke tatt bilde av det så har det ikke skjedd. Typ. Og kanskje viktigst; har du ikke delt det på face eller twitter eller insta så kunne det vel like gjerne ikke skjedd. Har det du har opplevd ikke fått "likes" så var det ikke en opplevelse du bør merke deg ved.. eller?

Den eldre mannen krabber mot toalettet. Bleia er våt og ryggen krum. Hadde du sett ansiktet hans hadde du kanskje sett mattheten over å leve i et samfunn der du som medmenneske er mer opptatt av å knipse situasjonen enn å hjelpe han ivareta siste rest av verdighet.

Hvor sier vi stopp, hvor sier vi nei- det er ikke ok å dele dette.. og hvem bestemmer egentlig hvilke bilder som egner seg som debattskapere. Bildet av mannen som måtte krabbe seg frem til toalettet av uviss årsak skapte antageligvis ikke den debatten deleren av bildet kanskje ønsket. Bildeteksten lød i retning av " dette er hva regjeringen tilbyr landets eldste. Bedre å være kriminell i fengsel fremfor å bo på eldrehjem?" Debatten startet der, men tok raskt en kanskje uventet sving mot hvorfor bildet i det hele tatt ble delt.
Burde ikke fotografen av dette bildet fremfor å knipse, hjelpe? Og det er her etikken ligger. Når går vi fra å være observatører til å være medmennesker? Når legger vi fra oss kameraet og lever istedet for å se på? Det er en grunn til at yrkesfotografer og journalister er de som oftest setter dagsordenen for hva vi som veloppdratte sauer i flokken tenker på. De har utdannelse for å gjøre nettopp dette. De har lest og lært og vurderer kanskje mer enn vi tror hva som faktisk når oss. Med etikken i behold. Men grensene flyttes stadig. Alle har historier, alle vil bli hørt, sett, delt og likt. Og de fleste mer enn mestrer mediene som lar oss oppnå nettopp dette. De yrkesfaglige må tøye grensene for i det hele tatt å bli lagt merke til. Og der er sirkelen. Alle må mer- vise mer. Det holder ikke lenger å kle seg naken.

Kanskje er det på tide å roe ned? Sette en stopper for oppmerksomhetsjakten. Smake smakene fremfor å ta bilder av dem. Lytte til konserten fremfor å dele?
 Ta et standpunkt i dag. Tenk over hvilke bilder du deler. Lev, ikke se på.

Cris Bierrenbachs foto fra 2008. hentet: http://www.ringerike.fhs.no/Modules/default.aspx

2 comments:

  1. Noe så forferdelig! Folk er ikke klok...

    ReplyDelete
    Replies
    1. jeg vet.. det er ikke så greit. debatten om hva vi skal dele er kanskje litt prematur, men jeg deler nå iallefall litt tanker.. Det er fjernt egnelitg. Se for deg at det deles et bilde av deg du ikke ønsker skal deles. Det er ikke en god følelse.. og man har selv ingen makt..

      Delete

feel free to comment:)