day 221: eldreomsorg, scmeldreomsorg...

http://www.google.nl/blank.html

Sykluser. Kanskje er det sånn at livet forholder seg til sykluser. Oppsatte planer hvor vi alle spiller utdelte roller mer eller mindre uten å sette spørsmålstegn ved nedfelte normer. Vi er barn, ungdom, tenåringer, voksne, aldrende, eldre - og så ...til overs. Til overs? Det burde ikke være sånn, men det er sånn, for folk flest. Med de få obligatoriske unntakene, historiene av godhet vi merker oss, snakker om og tar oss tid til å føle på. I alt stresset. For livet stresser oss. Vi har ikke tid. Tar oss ikke tid. Til å se hverandre, til å lytte til våre medspilleres historier. Vi har for mye å rekke dersom vi skal kunne realisere oss selv. Er vi i dagens samfunn blitt for opptatte av å skape egne historier til å se våre medspilleres virkelighet?

2000- tallet. Omsorgsløshetens tid 
Medisinsk historie fasinerer. Det er ikke uten grunn at flerfoldige romaner og filmer i skrekkens tegn er viet til game sykehus og medisinsk behandling. Som gribber med gåsehud sluker vi historier om tvangstrøyer og rep, enorme sprøyter og tvungen lobotomering. Vi rister på hodet i forundring over datidens feilslåtte medisinske forsøk, amputasjoner og årelating. Kanskje ønsker vi bevisst eller underbevisst å skremmes, gremmes og tenke at vi er heldige som lever i dagens samfunn.
Og på mange måter er vi nettopp det. Heldige. Vi vet mer,  kan mer,  har all verdens medisinske vidundre tilgjengelig og kurerer sykdommer som tidligere tok liv eller helse i invalidiserende grad.
Fra 1950-tallet har levealderen i Norge steget jevnt i takt med stadig forskning og tilgjengelighet på medisiner og medisinsk behandling. Dette igjen har resultert i stadig flere og bedre sykehus. leger, sykepleiere og hjelpepleiere. Eller har det.
Kan det være slik at vi har glemt noe viktig i all vår iver i å mene at vi har det så mye bedre nå enn de hadde det før?

Sykluser. Livet forholder seg til sykluser. Vi spiller våre utdelte roller i den tro at vi er spesielle. Unike. Når sannheten er at vi antakeligvis er langt likere enn vi ønsker å tro. Vi spiller våre roller i dagens samfunn på lik linje med det generasjoner før oss har gjort. Men oppfattelsen av syklusene har kanskje forandret seg. Det er gjengs forståelse at barn fikk være barn lengre i gamle dager. Ungdomsrebellet var av kortere varighet og de voksne så til at de eldre følte seg respektert og ivaretatt. Kanskje var gapet mellom generasjonene på mange måter mindre å gape over da. Før, da flere levde med storfamilien og en hadde det for travelt med å skaffe mat til seg og sine til å kunne bedrive selvrealisering.
Uten tv, radio, facebook, insta og twitter hadde en kanskje mer tid til å lytte til hverandres livshistorier fremfor å stadig jage etter egen livsutfoldelse. Kanskje hadde folk flest mer omsorg for hverandre, simpelthen fordi en kjente hverandre bedre. Kløften mellom gammel og ung var kortere og tanken på å skulle bortplassere familiens eldre til andres omsorg kanskje mer fjern.

Gjennom lovgivning og utbygging av velferdstjenestene i årene etter annen verdenskrig har Norge utviklet seg til å bli den moderne velferdsstaten vi kjenner i dag. Mor og far jobber i fulltidsjobber og barna er travelt opptatte med å fylle alle døgnets våkne timer med fridtidsaktiviteter eller skjerm. Vi har ikke tid til hverandre lenger. Tar oss ikke tid til hverandre lenger.
Hadde vi tatt oss tid til å besøke våre gamle mer i hverdagen hadde kanskje fler sett den urett som skjer på mange av landets syke- og aldershjem. Hadde vi tatt oss tid, brydd oss mer om og med, kunne vi ikke stått inne for den behandlingen dagens eldre mottar i det som av mange anses som velferdsnorge. Hadde vi sett, hadde vi ikke tålt. Men historiene skjules, gulvene skures og de eldre oppfører seg pent på tildelt besøkstid.
Hadde vi tatt oss tid til i all vår travelhet til virkelig å bry oss om, til virkelig å reagere på skrekkhistoriene som deles media, så hadde vi ikke kunne stått inne for den politikken vi alle finner oss i ved ikke å velge annerledes.

Lev nå  
Ikke tro på utopien om at innsatsen du legger ned for stat og fedreland vil betale seg i fremtiden. Skal vi bruke det dagens eldre møter av statlig opptjent velferd som mal burde vi alle legge ned arbeidet umiddelbart. Det er på ingen måte gratis å bli gammel i dagens velferdsnorge slik noen mot formodning kanskje tror, Og det er ingen selvfølgelighet at en skal få motta det en selv mener en er i behov av av såkalte offentlige tjenester. Alt koster. Og det er lett å glemme at skattepengene en har betalt gjennom en årrekke som arbeidstaker forvaltes av bedrevitere som ikke har mer medisinsk kunnskap enn det fortidens leger en gang mente de hadde. Det satt da, som nå, politikere ved roret. Og uten kunnskap om skjær i sjøen var det da - som nå,  lett å ro seg vill.
Vi rister på hodet i forundring over fortidens feilslåtte medisinske forsøk og amputasjoner. Kanskje vil fremtidens lesere av medisinsk historie se tilbake på samfunnet vi i dag lever i med samme avsky.
Det finnes ingen verdighet og det finnes ingen rettferdighet i dagens helsenorge. I alle fall ikke om en er tildelt en helt vanlig ordinær rolle i livets spill. Det finnes penger. Det finnes hender.  Det finnes nok folk som vil.
Og det finnes politikere som vet bedre.
Hvorfor ikke lære av historien og i felleskap gjøre det vi kan for at den ikke skal gjenskape seg selv.

Det burde være et krav at de som sitter med makt til å bestemme over over andres livskvalitet og velferd aktivt skulle ta del i hjelpetrengendes virkelighet. Og helst da de eldres. Den virkeligheten fortoner seg antakeligvis temmelig annerledes enn virkeligheten våre helsepolitikere lever i.
Følger våre folkevalgte oppsatt rollespill er de som resten av oss dessuten antageligvis for opptatte med å realisere egne livsmål til å lytte til andres historier. Men kanskje de skulle måtte det. Lytte. Aktivt. Istedetfor å twitre meldinger om padleløp og løperunder på norske sykehus uten øyne for annet enn midiebikkjene hakk i hæl.
Eldreomsorg.Scmeldreomsorg. Tomme ord.  Tomme løfter

Gahr Støre, hva skjedde egentlig med verdighetsgarantien? 
12 november 2010 vedtok Helse- og omsorgsdepartementet en garanti som skulle sikre en god og verdig eldreomsorg. Som før, tomme ord med meningsløse løfter.
To år etter innføringen av regjeringens Verdighetsgaranti går jeg som sykepleier fremdeles daglig på akkord med egne holdninger og ønsket om å kunne tilby en helhetlig pleie.
Jeg jobber på sykehus og vet at min arbeidsplass hverken er bedre eller verre enn ellers i helsenorge,  men det er den jeg kjenner. På kroppen, i hodet, i hjertet, hver dag. Hver eneste dag kjenner jeg på følelsen av ikke å få behandle de eldre med den omtanken jeg skulle ha gjort. Ikke fordi jeg ikke holder i hånden, trøster eller er der. Jeg er der. Men for lite. Og omsorgen gies gjerne på en overfylt korridor akkompagnert av lyden av travle føtter på vei et annet sted.
Flere blir gamle nå enn før. Vi kan mer, vet mer, utreder mer og behandler fler. De gamle blir eldre og de eldre blir i stadig sykere. Det som tidligere tok liv behandles i dag med stor suksess, men til tross for behandling av grunnlidelse fører ofte behandling med seg både arr og skader. Uforskyldte kroppslige og sjelelige skavanker som trenger både pleie og oppfølgning. Denne pleien skal gies på sykehus eller sykehjem - dersom det ikke er forsvarlig at den gies hjemme av hjemmesykepleier. Men hva som anses som forsvarlig bedømmes desverre av enkeltindivider og ofte da med utgangspunkt i ledig kapasitet og tidvis og den enkeltes vellyst.
Terskelen for forsvarlighet flyttes vilkårlig og behov for nivå av behandling bedømmes ofte av individer som ikke har sett hverken pasient eller har tilstrekkelig kunnskap om pasientens lidelse.
Eldreomsorg er blitt et offentlig ansvar og kanskje er det en utopi og tro at en skulle klare å gjenskape gamledagers nivå av omsorg gitt i storfamilien.
"En kvalitativt god eldreomsorg fordrer at tjenesten er bygget opp rundt et verdigrunnlag som så langt som mulig sikrer den enkeltes integritet og verdighet", sier Verdighetsgarantien.  
Store ord. Tomme ord. Ord som klinger fint når de fine snakker om det, men som gjennom dokumentasjon via dagens mediesamfunn antakeligvis vil bli sett tilbake på i årene som kommer som løftebrudd. Fra de som mener de vet best.
 
Jeg antar at jeg ikke er alene i å hevde at en som sykepleier og helsearbeider daglig bryter forskriften om en verdig eldreomsorg til gangs. Ikke med vilje. Ikke fordi en ønsker det, men fordi man er nødt til å se en annen vei om man skal kunne ivareta alle sine pasienters sikkerhet.
Til tross for intensjon og ønske om å gjøre godt har vi har ikke ord nok, trøst nok, mot nok-  til å kunne være alt vi burde være for alle til enhver tid. Intensjonene om å gjøre godt er der, antakeligvis fra alle hold, men når pengene, plassen og hendene mangler blir gode intensjoner gjort til narr.
Vi lever i omsorgsløshetens tid,  Kanskje er det på tide vi bryter ut av rollene og våkner opp.


anbefaler forøvrig disse artiklene til de som ikke har lest seg lei enda:)
verdighetsgarantien 
verdighetsgarantien er bare en samling gode ord og tanker  
er verdighetsgarantien verdilaus?  
Statistisk sentralbyrå
helse- og omsorgsdepartementet
støres twitter

No comments:

Post a Comment

feel free to comment:)